Mobilbloggen

Å vandre langs kysten, høre måkeskrik, kjenne lukten av saltvann og tang er noe helt eget for en innlandsbeboer som er født og oppvokst rett ved vannkanten, tilbrakt alle barne- og ungdomssommere i båt med fiskestang, niste og flotte opplevelser både på svaberg og midtfjords.

Når vinteren er på hell så kjenner man draget mot havet, alle sansene åpnes og luktene og inntrykkene nytes. Men noen små stikk får man i magen når man møter på «stengsler» som avbildet.

På et nivå kan jeg jo forstå at de ikke ønsker folk inntil hytteveggen, samtidig er det faktisk vanskelig å forstå at jeg eller andre faktisk ikke skal få lov til å bevege oss i vannkanten, et godt stykke fra hyttene, bare fordi noen ikke liker det. Og at man velger å skjende naturen med en sprayboks fremfor å sette opp et lite skilt er vel heller ikke helt greit, synes jeg. Og ikke minst kan man undres over at denne personen ønsker å bruke hele våren på å lage et steingjerde, bare for at du og jeg ikke skal tråkke på fjellet «hans».

Trenger vel ikke referere til lovverket, det kjenner vel de fleste til. Men folkeskikk kan fort bli et tema i slike situasjoner. For jeg forsøker faktisk å forholde meg til at grunneier ikke liker folk, at jeg ikke er ønsket på stedet, til tross for at jeg såvidt skimter hytta hans mellom villniss og busker. Men at han ser meg skremmer meg litt, for hvorfor skal man ødelegge et ellers så fint øyeblikk langs vannkanten når man kan la være å ferdes der. Har selv vært vitne til at folk i bukta har blitt kjeppjaget av disse eiendomssyke som «vet» at dette er deres eiendom, og at de bestemmer i dette området.

Men kanskje de heller ønsker oss bort, slik at de kan fortsette å støpe sine plattinger uforstyrret i vannkanten, få privatisert det enda mer, slik at absolutt alle forstår at dette er PRIVAT, ikke vet jeg, men jeg forundres hvordan området endres år for år, sakte, men sikkert. Er det slik det skal være da?

Trist at ikke vi kan dele de fine opplevelsene, vi og disse grunneierne, på hver vår stein i vannkanten, skravle, være hyggelige mot hverandre og sitte igjen med en følelse når dagen er på hell, at dette var en fin og hyggelig tur.

Det er lov å drømme, det er ikke greit å dømme, men det er helt greit å være alright…